DAG 26

Fredag - Dag 26

I dag våknet jeg av venner og familie som ringte og tekstet "lever du?". Mamma ringte og ringte, og da jeg endelig fikk dekning nok til å faktisk snakke med henne og hørte om hva som hadde skjedd i Oslo, skalv jeg så jeg ikke klarte å stå, satte meg ned og knakk sammen. Lille Oslo, lille byen min, angrepet, lille trygge Oslo. Jeg følte meg hjelpesløs der jeg satt, maktesløs, og ubrukelig. Hjemlengsel uten like. Trangen til å hjelpe, trøste, klemme, snakke med venner og familie var større enn noe annet jeg har opplevd. Jeg klarte ikke rive meg vekk fra pc-en, fra nettavisene, de fryktelige videoklippene og reportasjene, bilde etter bilde, tåre etter tåre. Og nok en gang ble jeg minnet på hvor fryktelige mennesker er, hvor fæl verden er. Og jeg vil hjem. Men vi dro og fikk gjort de siste innkjøpene før vi setter kursen mot hjemlandet. Da vi kom til skolen til Anna, flagget de på halv stang for Norge, og jeg følte en særegen ærbødighet, stolthet, barmhjertighet. Vi er ihvertfall ikke alene. Hele kvelden har jeg sittet og fulgt med, prøvd å holde meg oppdatert, oppdatere amerikanerne. Men jeg vil hjem. Så gjerne, så gjerne. Jeg tenker på alle der hjemme som har mistet noen, jeg kondolerer. Jeg skulle gjort hva som helst for å endre det som har skjedd, hva som helst. Av hele mitt hjerte ønsker jeg dere lykke til gjennom sørgetiden, jeg ønsker dere det aller beste for dere selv og deres kjære. Jeg ønsker ikke at dette skal være slutten på noe, jeg ønsker at alle kjemper, kjemper mot terror. For dette er landet vårt, vi er alle nordmenn, uansett hudfarge eller livssyn. Jeg vil ikke gi opp. Dette er ikke slutten. Ikke mist motet.

Everything will be ok in the end, and if it isn't ok, then it isn't the end.

Linnea